Pernille Holden
Pernille er utdannet fra Spin Off forstudium i dans og Skolen for Samtidsdans. Hun jobber både utøvende og skapende med dans og koreografi i det frie feltet, og har base i Oslo. Pernille har jobbet som utøver i en rekke forestillingsprosjekter med flere koreografer og inngått i en rekke samarbeid med ulike kunstnere.
Hva driver du med for tiden?
Nå har jeg nettopp kommet hjem fra Paris der jeg spilt forestillingen Diorama av Ingri Fiksdal. Nå har jeg noen dager hvor jeg ikke står midt i et spesifikt prosjekt, men holder på med flere prosjekter som er i ulike stadier. Det er noen prosjekter som er ferdige og som skal avsluttes, prosjekter som skal taes videre og nye prosjekter som skal gjennomføres i tiden fremover. Så da gjør jeg research, forbereder meg på turné, skriver rapporter, gjør regnskap, trener og sånt litt om hverandre. Mai og juni blir ganske hektiske måneder for meg, så det er mye å forberede seg på. Blant annet skal jeg videre på turné til Canada med Diorama. Der skal jeg også holde workshop for lokale dansere som skal være utøvere sammen med oss i prosjektet. Så jeg planlegger det også, sammen med Ingri.
Hvordan arbeider du skapende og utøvende som dansekunstner?
Min arbeidsvirkelighet består av å være utøver i andres prosjekter, skape egne arbeider og jobbe i samarbeidsprosjekter. Jeg jobber alltid utøvende og har nesten aldri laget noe der jeg «står på utsiden». Jeg er veldig glad i å arbeide i andres prosjekter og har vært heldig å få gjøre det ganske mye. Jeg møter ofte på interesser og ikke minst mennesker i prosjekter jeg har lyst til å arbeide videre med, men som det kanskje ikke er plass til i akkurat den sammenhengen. På den måten kan nye prosjekter og samarbeid oppstå. Det er ganske mange folk jeg er begeistra for å jobbe
med!
Det utøvende og det skapende henger tett sammen for meg og eksisterer ikke i separate vakuum. Både når jeg jobber med egne prosjekter og er involvert i andres arbeider er begge deler tilstede. Skapende arbeid handler om mer enn å finne på, eller utvikle bevegelser. Det innebærer også hvordan man kan jobbe med å lage rammer for et prosjekt, konseptualisere arbeidet, forme en helhet osv. Det er litt ulikt fra prosjekt til prosjekt hvordan jeg involverer meg i alle de ulike aspektene i arbeidet, men jeg tar med meg mine kunstneriske interesser inn i alt jeg gjør.
Husker du noe fra din utdannelse som står igjen som spesielt viktig for deg i dag?
Ja, da må jeg først forklare konteksten litt. Da jeg gikk på skole, hadde vi bare ett studio på deling mellom klokka ni og fire. Det gjorde at vi jobbet mye utenfor studio, i andre rom og sammenhenger. Det at vi jobbet så mye stedsspesifikt hadde mye å si for meg, spesielt for hva jeg gjorde i årene etter at jeg var ferdig. Ellers husker jeg at vi produserte hele avgangsprosjektet vårt selv. Å forstå hva hele produksjonsdelen av et prosjekt kan inneholde og hvor stor del det er
av et kunstnerisk arbeid var viktig å erfare. Jeg så nok ikke sånn på det den gangen, men i ettertid ser jeg at det var veldig verdifullt, anvendelig og viktig.
Vi var også på festivaler og så mye forestillinger, både i regi av skolen og utenfor. Å prøve å forstå hva slags felt vi skulle tre inn i igjennom å se arbeider og diskutere og analysere dem opplevde jeg også som veldig viktig.
Hvis du kunne gitt deg selv som student et råd fra fremtiden, hva ville du sagt da?
Jeg hadde kanskje oppfordret meg selv til å prøve å gå litt mer i dybden på hva ting bygger på, gravd mer i ulike metoder og å være mer interessert i historien til dans som kunstform. Det er jo lett for meg å si i dag, siden jeg er veldig interessert i sånt nå. Vi snakket jo om disse tingene på skolen også, men ikke så grundig kanskje… Ellers kunne jeg vel vært litt modigere, mindre redd for å feile eller å ikke gjøre ting så ordentlig, tenker jeg. Kanskje jeg kunne turt litt mer.
Loan Ha
Loan er udannet ved Skolen for Samtidsdans og P.A.R.T.S i Brussel. Hun arbeider frilans som dansekunstner og har arbeidet tett med Impure Company v/ koreograf Hooman Sharifi over en årrekke, i tilegg til en rekke koreografer og grupper både i Norge og internasjonalt. I 2016 startet hun, sammen med Ida Gudbrandsen og Rikke Baewert kunstnerkollektivet SUPERNOVA.
Hva driver du med for tiden?
Akkurat nå er jeg ferdig med foreldrepermisjon med barn nummer to. Jeg har vært noen timer inne på HFDK med oppfølging av elevenes EKP (Egen Kunstnerisk Praksis). Og så starter jeg opp med det første av tre danseprosjekt i år: en duett av/med koreografen Kristina Gjems. Den skal ha premiere våren 2020.
Hvordan arbeider du skapende og utøvende som dansekunstner?
Siden 2006 har jeg hovedsakelig jobbet som medskapende og utøvende dansekunstner i ulike produksjoner i inn- og utland. Jeg ser på mitt kunstnerskap som noe som vokser og utvikler seg i kontakt med, og innenfor andre kunstnerskap. Min fysiske praksis bærer preg av dette og jeg tenker på meg selv som en slags «smart turist» i ulike trenings- og bevegelsesformer. De situasjonene jeg befinner meg i, i livet og i jobbhverdagen beveger mine interesser og behov.
Dette tar jeg med meg inn i ulik grad i prosjektene jeg er en del av. Man kan kanskje si at min skapende og utøvende kunst er meg selv
Husker du noe fra din utdannelse som står igjen som spesielt viktig for deg i dag?
Det å skjønne at for meg handlet det ikke om å trene slik at jeg skulle se ut som det jeg trodde man måtte se ut som for å være «god nok» til å jobbe med dans. Det å forstå at fysisk teknikk og dansekunstnerisk kompetanse for meg skulle være knyttet opp mot at jeg kunne bli god på å bevege meg i og med min kropp. Og med kropp mener jeg alt en kropp kan være: trillioner av sansende celler satt i diverse interagerende system, et individ med en spesifikk historie, erfaringer,
tanker og følelser, som en danser trent innenfor ulike dansetradisjoner, som et menneske i et samfunn med politisk, etisk og moralsk tilstedeværelse og ansvar.
Jeg kan velge hvilke verdier jeg vil stå for. Jeg trenger ikke være underdanig for å ønske å jobbe som danser. Jeg har hatt mange utrolig dyktige lærere/kunstnere som i språk og handling har vært vanvittig presise og samtidig veldig ulike. Samtidig har mange av dem som inspirerte meg mest en ydmyk ærlighet om det arbeidet og prosessen krever igjen og igjen. En iboende usikkerhet. Jeg ble sjeldent snakket ned til eller belært som student. Det var viktig.
Hvis du kunne gitt deg selv som student et råd fra fremtiden, hva ville du sagt da?
Fokuser mer på å være modig enn å prøve å være så jævlig flink. Det er et rått og sårbart arbeid. Det å føle seg dum og usikker betyr ikke nødvendigvis at du gjøre noe feil. Lag det du har lyst til å lage og lag masse drit bare for å prøve ut ting. Tør å høre hva folk har å si om det du gjør. Å være modig gjør litt vondt.
Bente Alice Westgård
Bente jobber som koreograf og danser. Hun har sin utdannelse fra Skolen for Samtidsdans og Kunsthøgskolen i Oslo (MA i koreografi). Hun hadde nylig premiere med forestillingen «Dødsprosjektet» på Black box teater i Oslo.
Hva holder du på med for tiden?
Akkurat nå er jeg nettopp ferdig med «Dødsprosjektet» og har så smått begynt å planlegge høsten, da jeg skal prøve å få danset litt selv igjen. Etter å ha vært koreograf og ikke danset i Dødsprosjektet har jeg veldig behov for å konsentrere meg litt om eget utøvende arbeid. Så nå holder jeg på å utvikle en solo til meg selv. Ellers er det alt det andre administrative arbeidet som nettside, rapportering, produsentarbeid osv.
Hvordan balanserer du det skapende og det utøvende ditt arbeid med dans?
Jeg er ikke så god på balanse! Det blir mye alt eller ingenting. Jeg trodde det skulle bli lettere å holde begge sidene aktivert parallelt, men det synes jeg er veldig vanskelig. Det jeg har bestemt meg litt for nå, er at balansen må opprettholdes gjennom periodisk arbeid. Eller det begge sidene er jo der hele tiden, men i perioder er den ene eller andre siden mer aktivert enn den andre.
Husker du noe som står igjen som spesielt viktig for deg fra utdannelsen din?
Det aller viktigste for meg i utdannelsen min var å få kontinuitet i arbeidet. Å være student er en veldig luksuriøs situasjon å være i. For meg var det veldig essensielt for utviklingen min å ha et sted å jobbe med dans hver dag og ha daglig dialog med medstudenter, lærere og veiledere. Og ved å bli satt inn i rammer jeg ikke alltid hadde valgt selv ble jeg utfordret på både smak, interesser og kompetanse. Jeg merket at aktivitet genererer mer aktivitet. Jo mer input jeg fikk, jo mer output kom det også på en måte. Og til sist var det viktig for meg at både jeg og arbeidet mitt ble sett av andre.
Hvis du kunne gitt deg selv som student et råd fra fremtiden, hva ville du sagt da?
Jeg ville rådet meg selv til å være litt mindre rigid. Fortsatt insistere på det jeg ønsket å gjøre, men med en større grad av åpenhet. Kanskje hadde det bidratt til mer overskudd i arbeidet mitt. Å holde fokus og ikke bruke energien min på feil sted i forhold til mitt eget arbeid. Jeg tenker at det kan være viktig å hele tiden vurdere hva som er viktig for en selv og tenke over hva en vil ha ut av ting. Med et kritisk, men åpent blikk kan en bli overrasket!
Ida Frøymyr Borgen
Ida arbeider frilans som danser, koreograf og pedagog med base i Oslo. Hun er utdannet ved Norges Dansehøgskole og Skolen for Samtidsdans. Ida er medlem i dansekunskollektivene Ompaniet og Kunstgress, samt kunstnerkollektivet KOSO. Ida holder for tiden til i Portugal, men er i disse dager innom Norge for å vise en performance.
Hva driver du med for tiden?
Akkurat nå er jeg en tur i Norge for å vise performancen «Heksebål» av og med billedkunstner Marianne Heier og dansekunstkollektivet Kunstgress. Koreografien er utviklet for derbyrulleskøyter, og det har det vært utrolig gøy å måtte lære seg! Dansekunstkollektivet Kunstgress ble til under avgangsarbeidet ved Skolen for samtidsdans i 2014, og vi har siden det bl.a. skapt fire performance-verk og en kunstfilm i samarbeid med Heier.
Hvordan arbeider du skapende og utøvende som dansekunstner?
Jeg arbeider ofte både som skapende og utøvende dansekunstner i de prosjektene jeg er en del av. I kollektivene Kunstgress og Ompaniet, som jeg har vært med å starte, utvikler vi koreografi nettopp kollektivt – alle medlemmer er med på å skape. Jeg mener at det å jobbe skapende med egen kropp gir noe helt spesielt til et koreografisk arbeid. Man tar kanskje oftere valg på grunnlag av følelsen av det man gjør, framfor hvordan det ser ut, og kan på den måten gi publikum tilgang på andre aspekter ved dansen. I min forrige soloforestilling valgte jeg å arbeide på denne måten, fordi følelsen av å være en kropp sto sentralt i arbeidet. Til sommeren skal jeg utvikle et prosjekt Ekebergparken, og denne gangen har jeg valgt å skape forestillingen fra utsiden og ikke være med som utøver. Jeg tenkerat dette er en arbeidsform som passer bedre for akkurat dette prosjektet, fordi arbeidet handler mer om arkitektur og form.
Husker du noe fra din utdannelse som står igjen som spesielt viktig for deg som profesjonell dansekunstner?
Jeg synes det var utrolig spennende å se at jeg etterhvert utviklet min egen praksis og en egen måte å jobbe på. Jeg tror ikke dette var noe som plutselig oppsto, men at det var et resultat av alt det jeg hadde lært og den muligheten jeg fikk til å virkelig få prøve meg fram og utforske, under veiledning av erfarne dansekunstnere.
Hvis du kunne gitt deg selv som student et råd fra fremtiden, hva ville du sagt da?
Slipp deg selv løs! Hvis det finnes et sted hvor det virkelig er rom for utforskning, så er det her.
Foto: Sara Angelica Spilling, Yaniv Cohen, Antero Hein, Tale Hendnes og Elisabeth Kjeldal Nilsson
