En av våre flotte studenter, Aurora, har skrevet en tekst om hennes tanker og opplevelse rundt den situasjonen vi er i nå. Vi synes den er så fin at vi ønsket å dele den med dere og kanskje den når frem til andre i lik situasjon. Som Aurora siterer her i teksten “Vi slutter jo ikke å danse!”

‍

Selv når verden stopper opp.

‍

Det var overalt. Nyhetene, nettavisene, sosiale medier. Medstudenter, pedagoger, de nærmeste – alle pratet om det. Hver eneste dag stengte flere og flere skoler. Og det var bare et spørsmål om tid før pedagogene skulle gi oss sjokkbeskjeden, “Vi må gjøre det nødvendige, vi må stenge skolen”. Jeg kryssa fingrene, tærne, armene, bena, hele kroppen. Jeg kryssa hjertet mitt, så hardt at jeg nesten ikke fikk puste. Det eneste jeg ville var å dra på skolen å danse.

‍

Mine medstudenter og jeg hadde hatt undervisning med gjestepedagog Anne Grete Eriksen, professor i koreografi, noe alle var takknemlig for å få være en del av. Vi skulle vise frem en kavalkade av oppgaver, basert på bevegelser med objekt, rom og gruppedynamikk. En koreografi. Vi gledet oss til å få vise frem kroppslig til våre faste pedagoger hva vi hadde lært.

‍

Torsdag den 12. mars skulle vi alle være en del av visningen “Ikke avlyst” med oss selv som utøvere og skapere. Ideén til tittelen kom fra klassekamerat Ola Helgesplass Martinsen og baserte seg på alle kulturarrangement og forestillinger som en etter en måtte avlyse på bakgrunn av omstendighetene. Men vi, vi skulle danse.

‍

Fra tittelen blomstret det også en del andre ideér og ønsker om andre visninger vi ønsket å vise frem. Det var gøy, vi ble mer og mer kreative, vi var på toppen av fjellet, og det kjentes ut som ingenting kunne stoppe oss som klasse og dansekunstnere. Ikke en gang Corona.

‍

Også kom torsdagen. “Ikke avlyst” ble avlyst. Eller forhåpentligvis bare utsatt.
Tankene mine låste seg inn i et mørkt rom fylt med dommedag, helvete, depresjon, nød. Og det var da jeg merket hvor avhengig jeg hadde blitt av de store, solfylte dansestudioene, atmosfæren av danseglede i lokalene, de varme klemmene, de smilende ansiktene og dansende kroppene til de i klassen min. Vi har en dynamikk som driver hverandre, som øker hungeren til å lære og danse. Hvordan skulle hverdagen bli uten det.

‍

Heldigvis var pedagogene våre utrolig godt forberedt. Motiverende ord, oppgave etter oppgave, verktøy for hvordan vi kunne digitalisere danseundervisningen.
‍

Ordrett fra Caroline Wahlstrøm Nesse: “Vi slutter jo ikke å danse”.
‍

For nei, vi slutter faktisk aldri å danse.

‍

Og for et spennende prosjekt som lå fremfor oss. Hvordan digitalisere dansen?
Selv om det var tungt å dra fra skolen tidlig den dagen, så kom dette til å bli en erfaring og en liten smakebit på hva vi kan forvente oss etter levert bacheloroppgave. For sannheten er at du står ofte alene og skaper dans, mye er på eget initiativ. I dette yrket må du være selvstendig, ha viljestyrke, å se muligheter der alt virker umulig. Det skulle vi virkelig få erfare nå.

‍

Kanskje var dette en god øvelse til å bli dansekunstnere?

‍

For, vi slutter aldri å danse. Hjernen produserer ideér hjemme, på jobb, på skolen, på t-banen hjem, på fest med vennegjengen, i familiemiddag. Og ut fra disse ideéne vil kroppen, så fort den har mulighet, danse ut disse tankene. På stuegulvet hjemme, på badet, ute i naturen, i et bøttekott, om natten, på butikken.

‍

Du kan si at dansekunstnere er på jobb 365 dager i året, hver eneste time. Mine medstudenter og jeg er på skolen mandag til fredag fra kl. 09:00-17:00. Obligatorisk oppmøte. Vi er på skolen 40 timer i uka. Det finnes andre studieretninger der studentene kun trenger å møte opp til eksamen, to ganger i året. Dette ble en skumlere tanke enn å være hjemme fra skolen i noen uker.

‍

Min største kjærlighet er dansen.

Så selv om jeg ikke kan danse på skolen med mine medstudenter i noen uker

og til og med når verden stopper opp

skal jeg aldri slutte å danse

for min dans stopper aldri opp.

Jeg vil rette en stor takk til våre pedagoger Camilla Myhre, Caroline Wahlstrøm Nesse, Marius Kjos og vår studiekoordinator Lilja Björk Haraldsdóttir som er villige til å bruke sin tid på å utdanne oss til å bli selvstendige dansekunstnere.

Og ikke minst har etablert og drifter en skole der vi får lov til å skape og danse. Til og med i disse tider.

‍

‍

‍

Foto øverst: Ida Frømyr Borgen

Portrett: Lilja Björk Haraldsdóttir