Bakgrunnsmateriale

‍

Som mennesker søker vi stadig etter mønstre og sammenhenger. Tolkningen av virkeligheten er en aktiv prosess, hvor vi ofte ser det vi forventer å se, eller det vi ønsker å se. Gjennom forestillingen Livsverket undersøkte kunstnerne fenomenet pareidoli – evnen til å se mønstre og former i det tilfeldige. Vi ser ansikter i steiner, figurer i treverk og hører stemmer i naturens lyder. På scenen ble denne opplevelsen brakt til live, og utøverne utforsket forbindelsene mellom kropp og objekt.

I Livsverket kunne publikum velge å være både observatør og deltaker i et rom fylt med objekter, kropper og tablåer som venter på å bli oppdaget. Etter hvert ble publikum invitert til bords og servert nærbilder av kroppens bevegelser, og oppleve hvordan egen sansning skaper mening i det som utfoldet seg i rommet.

‍

Bakgrunnsmateriale

‍

Som mennesker søker vi stadig etter mønstre og sammenhenger. Tolkningen av virkeligheten er en aktiv prosess, hvor vi ofte ser det vi forventer å se, eller det vi ønsker å se. Gjennom forestillingen Livsverket undersøkte kunstnerne fenomenet pareidoli – evnen til å se mønstre og former i det tilfeldige. Vi ser ansikter i steiner, figurer i treverk og hører stemmer i naturens lyder. På scenen ble denne opplevelsen brakt til live, og utøverne utforsket forbindelsene mellom kropp og objekt.

I Livsverket kunne publikum velge å være både observatør og deltaker i et rom fylt med objekter, kropper og tablåer som venter på å bli oppdaget. Etter hvert ble publikum invitert til bords og servert nærbilder av kroppens bevegelser, og oppleve hvordan egen sansning skaper mening i det som utfoldet seg i rommet.

‍

Kritikker:

‍

Lars Elton skrev i sin kritikk i Shakespeartidskrift bl.a.:

‍

Rom for dans’ jubileumsforestilling er noe helt annet enn det jeg (og mange andre) forventet fra denne aktive institusjonen. Den stillferdige og saktegående forestillingen gir publikum et livs- og erkjennelsesrom der du kan kjenne etter og være til stede, der du kan delta aktivt eller lene deg tilbake og observere. Ingen ting presses på deg, du gis bare en mulighet til å være med på en reise innover i bevegelsenes inderlighet og kroppens møte med verden.

[..]

Publikum blir møtt av Martin Ødegaards sfæriske gitarmusikk. Han sitter tilbakelent i en lenestol i rommet midt i lokalet. Da det var tid for forestillingsstart senker roen seg idet publikum, én etter én, blir vist inn i et hvitt rom med sparsom dekor i form av et draperi, et bord, en del pinner og tørre greiner, pluss et antall rullesteiner.

Musikken ligger i bakgrunnen, danserne beveger seg blant oss. Publikum blir oppfordret til å ta opp en stein fra gulvet, og etter en stund blir vi bedt om å holde og kjenne på vekten av den, legge den fra oss og ta den opp igjen. Hvordan kjennes vekten av steinen i kroppen? Stemmen som instruerer publikum, insisterer ikke. Her var det ikke noe «skal» eller «må», bare en vennlig oppfordring til å være med og kjenne etter. Det stemte med den informasjonen som var tilgjengelig på forhånd. På nettsidene og i programmet, som er fylt med Johs Bøes vakre fotografier av kropper i nærkontakt med steiner og trestubber, kan vi lese dette:

«I L i v s v e r k e t kan du velge å være både observatør og deltaker i et rom fylt med objekter, kropper og tablåer som venter på å bli oppdaget. Etter hvert inviteres publikum til bords og blir servert nærbilder av kroppens bevegelser. Her kan du lene deg tilbake og oppleve hvordan din egen sansning skaper mening i det som utfolder seg foran deg.»

De fire danserne ligger, står og beveger seg mellom publikum. Caroline W ahlström Nesse er mest aktiv fordi hun bærer steiner frem og tilbake. Hun fjerner store steiner som Marius Kjos hviler hodet mot, mens Gry Kipperberg og Jonathan Ibsen er vekselvis aktive og hvilende. Jonathan Ibsen ligger under bordet mens publikum kommer inn, Kipperberg er mer til stede rundt i rommet. Dansen er abstrakt, den virker improvisert og synes ikke å være satt inn i noen handling eller sammenheng. Det er bevegelser for bevegelsens skyld, kropper som forholder seg til de situasjoner som oppstår og til de fysiske objektene. Danserne oppleves nesten mer som veiledere enn aktive utøvere. Det skulle forandre seg.

Pust ut, pust inn

L i v s v e r k e t består av tre deler. Etter seansen i det hvite rommet ledes publikum inn i en «black box», et svartmalt rom med et stort bord som opptar størstedelen av plassen. Vi hadde allerede vært innom og sett på bordet, som er malt i et abstrakt, utflytende mønster i dempede farger. Da vi kommer tilbake, er gardinene trukket for vinduet. Vi setter oss tett inntil bordet på alle fire sider med bordflaten i brysthøyde. Vi får tid til å studere fargene og steinene, trekubbene og -bjelkene som ligger på bordet. Danserne går opp på bordet. Lyset slukkes.

Det var da jeg hørte sidemannen puste ut i mørket ved siden av meg. Det tok litt tid før lyset kom tilbake. Publikum fikk tid til å finne roen. Etter hvert rettes oppmerksomheten mot utvalgte gjenstander eller deler av dansernes kropper. Lyset brukes meget bevisst. Danserne kryper sakte rundt på bordet, de kommer sjelden i nærkontakt med hverandre. Men de forholder seg til publikum. Kipperberg krøp bort til en publikumer som rakk frem hendene. Selv om belysningen er både sparsom og selektiv, får du rikelig med muligheter til å studere detaljer: Bevegelsen i en finger, fotens krumning, armens støtte. Legger og lår eksponeres gjennom dressene. Wahlström Nesses hår brer seg utover bordet.

Denne sekvensen står som forestillingens høydepunkt. Publikum inviteres inn i en meditativ tilstand der ro, konsentrasjon og estetikk preger opplevelsen. Denne delen viser at det kan virke frigjørende å bare være til stede, å sitte stille, observere og reflektere. Musikken svever over som et skiftende bakteppe som vekselvis roer tingen ned og driver dem frem. For meg ble det aldri kjedelig.

‍

‍

Bakgrunnsmateriale

‍

Som mennesker søker vi stadig etter mønstre og sammenhenger. Tolkningen av virkeligheten er en aktiv prosess, hvor vi ofte ser det vi forventer å se, eller det vi ønsker å se. Gjennom forestillingen Livsverket undersøkte kunstnerne fenomenet pareidoli – evnen til å se mønstre og former i det tilfeldige. Vi ser ansikter i steiner, figurer i treverk og hører stemmer i naturens lyder. På scenen ble denne opplevelsen brakt til live, og utøverne utforsket forbindelsene mellom kropp og objekt.

I Livsverket kunne publikum velge å være både observatør og deltaker i et rom fylt med objekter, kropper og tablåer som venter på å bli oppdaget. Etter hvert ble publikum invitert til bords og servert nærbilder av kroppens bevegelser, og oppleve hvordan egen sansning skaper mening i det som utfoldet seg i rommet.

‍

Kritikker:

‍

Lars Elton skrev i sin kritikk i Shakespeartidskrift bl.a.:

‍

Rom for dans’ jubileumsforestilling er noe helt annet enn det jeg (og mange andre) forventet fra denne aktive institusjonen. Den stillferdige og saktegående forestillingen gir publikum et livs- og erkjennelsesrom der du kan kjenne etter og være til stede, der du kan delta aktivt eller lene deg tilbake og observere. Ingen ting presses på deg, du gis bare en mulighet til å være med på en reise innover i bevegelsenes inderlighet og kroppens møte med verden.

[..]

Publikum blir møtt av Martin Ødegaards sfæriske gitarmusikk. Han sitter tilbakelent i en lenestol i rommet midt i lokalet. Da det var tid for forestillingsstart senker roen seg idet publikum, én etter én, blir vist inn i et hvitt rom med sparsom dekor i form av et draperi, et bord, en del pinner og tørre greiner, pluss et antall rullesteiner.

Musikken ligger i bakgrunnen, danserne beveger seg blant oss. Publikum blir oppfordret til å ta opp en stein fra gulvet, og etter en stund blir vi bedt om å holde og kjenne på vekten av den, legge den fra oss og ta den opp igjen. Hvordan kjennes vekten av steinen i kroppen? Stemmen som instruerer publikum, insisterer ikke. Her var det ikke noe «skal» eller «må», bare en vennlig oppfordring til å være med og kjenne etter. Det stemte med den informasjonen som var tilgjengelig på forhånd. På nettsidene og i programmet, som er fylt med Johs Bøes vakre fotografier av kropper i nærkontakt med steiner og trestubber, kan vi lese dette:

«I L i v s v e r k e t kan du velge å være både observatør og deltaker i et rom fylt med objekter, kropper og tablåer som venter på å bli oppdaget. Etter hvert inviteres publikum til bords og blir servert nærbilder av kroppens bevegelser. Her kan du lene deg tilbake og oppleve hvordan din egen sansning skaper mening i det som utfolder seg foran deg.»

De fire danserne ligger, står og beveger seg mellom publikum. Caroline W ahlström Nesse er mest aktiv fordi hun bærer steiner frem og tilbake. Hun fjerner store steiner som Marius Kjos hviler hodet mot, mens Gry Kipperberg og Jonathan Ibsen er vekselvis aktive og hvilende. Jonathan Ibsen ligger under bordet mens publikum kommer inn, Kipperberg er mer til stede rundt i rommet. Dansen er abstrakt, den virker improvisert og synes ikke å være satt inn i noen handling eller sammenheng. Det er bevegelser for bevegelsens skyld, kropper som forholder seg til de situasjoner som oppstår og til de fysiske objektene. Danserne oppleves nesten mer som veiledere enn aktive utøvere. Det skulle forandre seg.

Pust ut, pust inn

L i v s v e r k e t består av tre deler. Etter seansen i det hvite rommet ledes publikum inn i en «black box», et svartmalt rom med et stort bord som opptar størstedelen av plassen. Vi hadde allerede vært innom og sett på bordet, som er malt i et abstrakt, utflytende mønster i dempede farger. Da vi kommer tilbake, er gardinene trukket for vinduet. Vi setter oss tett inntil bordet på alle fire sider med bordflaten i brysthøyde. Vi får tid til å studere fargene og steinene, trekubbene og -bjelkene som ligger på bordet. Danserne går opp på bordet. Lyset slukkes.

Det var da jeg hørte sidemannen puste ut i mørket ved siden av meg. Det tok litt tid før lyset kom tilbake. Publikum fikk tid til å finne roen. Etter hvert rettes oppmerksomheten mot utvalgte gjenstander eller deler av dansernes kropper. Lyset brukes meget bevisst. Danserne kryper sakte rundt på bordet, de kommer sjelden i nærkontakt med hverandre. Men de forholder seg til publikum. Kipperberg krøp bort til en publikumer som rakk frem hendene. Selv om belysningen er både sparsom og selektiv, får du rikelig med muligheter til å studere detaljer: Bevegelsen i en finger, fotens krumning, armens støtte. Legger og lår eksponeres gjennom dressene. Wahlström Nesses hår brer seg utover bordet.

Denne sekvensen står som forestillingens høydepunkt. Publikum inviteres inn i en meditativ tilstand der ro, konsentrasjon og estetikk preger opplevelsen. Denne delen viser at det kan virke frigjørende å bare være til stede, å sitte stille, observere og reflektere. Musikken svever over som et skiftende bakteppe som vekselvis roer tingen ned og driver dem frem. For meg ble det aldri kjedelig.

‍

‍

Bakgrunnsmateriale

‍

Som mennesker søker vi stadig etter mønstre og sammenhenger. Tolkningen av virkeligheten er en aktiv prosess, hvor vi ofte ser det vi forventer å se, eller det vi ønsker å se. Gjennom forestillingen Livsverket undersøkte kunstnerne fenomenet pareidoli – evnen til å se mønstre og former i det tilfeldige. Vi ser ansikter i steiner, figurer i treverk og hører stemmer i naturens lyder. På scenen ble denne opplevelsen brakt til live, og utøverne utforsket forbindelsene mellom kropp og objekt.

I Livsverket kunne publikum velge å være både observatør og deltaker i et rom fylt med objekter, kropper og tablåer som venter på å bli oppdaget. Etter hvert ble publikum invitert til bords og servert nærbilder av kroppens bevegelser, og oppleve hvordan egen sansning skaper mening i det som utfoldet seg i rommet.

‍

Bakgrunnsmateriale

‍

Som mennesker søker vi stadig etter mønstre og sammenhenger. Tolkningen av virkeligheten er en aktiv prosess, hvor vi ofte ser det vi forventer å se, eller det vi ønsker å se. Gjennom forestillingen Livsverket undersøkte kunstnerne fenomenet pareidoli – evnen til å se mønstre og former i det tilfeldige. Vi ser ansikter i steiner, figurer i treverk og hører stemmer i naturens lyder. På scenen ble denne opplevelsen brakt til live, og utøverne utforsket forbindelsene mellom kropp og objekt.

I Livsverket kunne publikum velge å være både observatør og deltaker i et rom fylt med objekter, kropper og tablåer som venter på å bli oppdaget. Etter hvert ble publikum invitert til bords og servert nærbilder av kroppens bevegelser, og oppleve hvordan egen sansning skaper mening i det som utfoldet seg i rommet.

‍

Kritikker:

‍

Lars Elton skrev i sin kritikk i Shakespeartidskrift bl.a.:

‍

Rom for dans’ jubileumsforestilling er noe helt annet enn det jeg (og mange andre) forventet fra denne aktive institusjonen. Den stillferdige og saktegående forestillingen gir publikum et livs- og erkjennelsesrom der du kan kjenne etter og være til stede, der du kan delta aktivt eller lene deg tilbake og observere. Ingen ting presses på deg, du gis bare en mulighet til å være med på en reise innover i bevegelsenes inderlighet og kroppens møte med verden.

[..]

Publikum blir møtt av Martin Ødegaards sfæriske gitarmusikk. Han sitter tilbakelent i en lenestol i rommet midt i lokalet. Da det var tid for forestillingsstart senker roen seg idet publikum, én etter én, blir vist inn i et hvitt rom med sparsom dekor i form av et draperi, et bord, en del pinner og tørre greiner, pluss et antall rullesteiner.

Musikken ligger i bakgrunnen, danserne beveger seg blant oss. Publikum blir oppfordret til å ta opp en stein fra gulvet, og etter en stund blir vi bedt om å holde og kjenne på vekten av den, legge den fra oss og ta den opp igjen. Hvordan kjennes vekten av steinen i kroppen? Stemmen som instruerer publikum, insisterer ikke. Her var det ikke noe «skal» eller «må», bare en vennlig oppfordring til å være med og kjenne etter. Det stemte med den informasjonen som var tilgjengelig på forhånd. På nettsidene og i programmet, som er fylt med Johs Bøes vakre fotografier av kropper i nærkontakt med steiner og trestubber, kan vi lese dette:

«I L i v s v e r k e t kan du velge å være både observatør og deltaker i et rom fylt med objekter, kropper og tablåer som venter på å bli oppdaget. Etter hvert inviteres publikum til bords og blir servert nærbilder av kroppens bevegelser. Her kan du lene deg tilbake og oppleve hvordan din egen sansning skaper mening i det som utfolder seg foran deg.»

De fire danserne ligger, står og beveger seg mellom publikum. Caroline W ahlström Nesse er mest aktiv fordi hun bærer steiner frem og tilbake. Hun fjerner store steiner som Marius Kjos hviler hodet mot, mens Gry Kipperberg og Jonathan Ibsen er vekselvis aktive og hvilende. Jonathan Ibsen ligger under bordet mens publikum kommer inn, Kipperberg er mer til stede rundt i rommet. Dansen er abstrakt, den virker improvisert og synes ikke å være satt inn i noen handling eller sammenheng. Det er bevegelser for bevegelsens skyld, kropper som forholder seg til de situasjoner som oppstår og til de fysiske objektene. Danserne oppleves nesten mer som veiledere enn aktive utøvere. Det skulle forandre seg.

Pust ut, pust inn

L i v s v e r k e t består av tre deler. Etter seansen i det hvite rommet ledes publikum inn i en «black box», et svartmalt rom med et stort bord som opptar størstedelen av plassen. Vi hadde allerede vært innom og sett på bordet, som er malt i et abstrakt, utflytende mønster i dempede farger. Da vi kommer tilbake, er gardinene trukket for vinduet. Vi setter oss tett inntil bordet på alle fire sider med bordflaten i brysthøyde. Vi får tid til å studere fargene og steinene, trekubbene og -bjelkene som ligger på bordet. Danserne går opp på bordet. Lyset slukkes.

Det var da jeg hørte sidemannen puste ut i mørket ved siden av meg. Det tok litt tid før lyset kom tilbake. Publikum fikk tid til å finne roen. Etter hvert rettes oppmerksomheten mot utvalgte gjenstander eller deler av dansernes kropper. Lyset brukes meget bevisst. Danserne kryper sakte rundt på bordet, de kommer sjelden i nærkontakt med hverandre. Men de forholder seg til publikum. Kipperberg krøp bort til en publikumer som rakk frem hendene. Selv om belysningen er både sparsom og selektiv, får du rikelig med muligheter til å studere detaljer: Bevegelsen i en finger, fotens krumning, armens støtte. Legger og lår eksponeres gjennom dressene. Wahlström Nesses hår brer seg utover bordet.

Denne sekvensen står som forestillingens høydepunkt. Publikum inviteres inn i en meditativ tilstand der ro, konsentrasjon og estetikk preger opplevelsen. Denne delen viser at det kan virke frigjørende å bare være til stede, å sitte stille, observere og reflektere. Musikken svever over som et skiftende bakteppe som vekselvis roer tingen ned og driver dem frem. For meg ble det aldri kjedelig.

‍

‍

Bakgrunnsmateriale

‍

Som mennesker søker vi stadig etter mønstre og sammenhenger. Tolkningen av virkeligheten er en aktiv prosess, hvor vi ofte ser det vi forventer å se, eller det vi ønsker å se. Gjennom forestillingen Livsverket undersøkte kunstnerne fenomenet pareidoli – evnen til å se mønstre og former i det tilfeldige. Vi ser ansikter i steiner, figurer i treverk og hører stemmer i naturens lyder. På scenen ble denne opplevelsen brakt til live, og utøverne utforsket forbindelsene mellom kropp og objekt.

I Livsverket kunne publikum velge å være både observatør og deltaker i et rom fylt med objekter, kropper og tablåer som venter på å bli oppdaget. Etter hvert ble publikum invitert til bords og servert nærbilder av kroppens bevegelser, og oppleve hvordan egen sansning skaper mening i det som utfoldet seg i rommet.

‍

Kritikker:

‍

Lars Elton skrev i sin kritikk i Shakespeartidskrift bl.a.:

‍

Rom for dans’ jubileumsforestilling er noe helt annet enn det jeg (og mange andre) forventet fra denne aktive institusjonen. Den stillferdige og saktegående forestillingen gir publikum et livs- og erkjennelsesrom der du kan kjenne etter og være til stede, der du kan delta aktivt eller lene deg tilbake og observere. Ingen ting presses på deg, du gis bare en mulighet til å være med på en reise innover i bevegelsenes inderlighet og kroppens møte med verden.

[..]

Publikum blir møtt av Martin Ødegaards sfæriske gitarmusikk. Han sitter tilbakelent i en lenestol i rommet midt i lokalet. Da det var tid for forestillingsstart senker roen seg idet publikum, én etter én, blir vist inn i et hvitt rom med sparsom dekor i form av et draperi, et bord, en del pinner og tørre greiner, pluss et antall rullesteiner.

Musikken ligger i bakgrunnen, danserne beveger seg blant oss. Publikum blir oppfordret til å ta opp en stein fra gulvet, og etter en stund blir vi bedt om å holde og kjenne på vekten av den, legge den fra oss og ta den opp igjen. Hvordan kjennes vekten av steinen i kroppen? Stemmen som instruerer publikum, insisterer ikke. Her var det ikke noe «skal» eller «må», bare en vennlig oppfordring til å være med og kjenne etter. Det stemte med den informasjonen som var tilgjengelig på forhånd. På nettsidene og i programmet, som er fylt med Johs Bøes vakre fotografier av kropper i nærkontakt med steiner og trestubber, kan vi lese dette:

«I L i v s v e r k e t kan du velge å være både observatør og deltaker i et rom fylt med objekter, kropper og tablåer som venter på å bli oppdaget. Etter hvert inviteres publikum til bords og blir servert nærbilder av kroppens bevegelser. Her kan du lene deg tilbake og oppleve hvordan din egen sansning skaper mening i det som utfolder seg foran deg.»

De fire danserne ligger, står og beveger seg mellom publikum. Caroline W ahlström Nesse er mest aktiv fordi hun bærer steiner frem og tilbake. Hun fjerner store steiner som Marius Kjos hviler hodet mot, mens Gry Kipperberg og Jonathan Ibsen er vekselvis aktive og hvilende. Jonathan Ibsen ligger under bordet mens publikum kommer inn, Kipperberg er mer til stede rundt i rommet. Dansen er abstrakt, den virker improvisert og synes ikke å være satt inn i noen handling eller sammenheng. Det er bevegelser for bevegelsens skyld, kropper som forholder seg til de situasjoner som oppstår og til de fysiske objektene. Danserne oppleves nesten mer som veiledere enn aktive utøvere. Det skulle forandre seg.

Pust ut, pust inn

L i v s v e r k e t består av tre deler. Etter seansen i det hvite rommet ledes publikum inn i en «black box», et svartmalt rom med et stort bord som opptar størstedelen av plassen. Vi hadde allerede vært innom og sett på bordet, som er malt i et abstrakt, utflytende mønster i dempede farger. Da vi kommer tilbake, er gardinene trukket for vinduet. Vi setter oss tett inntil bordet på alle fire sider med bordflaten i brysthøyde. Vi får tid til å studere fargene og steinene, trekubbene og -bjelkene som ligger på bordet. Danserne går opp på bordet. Lyset slukkes.

Det var da jeg hørte sidemannen puste ut i mørket ved siden av meg. Det tok litt tid før lyset kom tilbake. Publikum fikk tid til å finne roen. Etter hvert rettes oppmerksomheten mot utvalgte gjenstander eller deler av dansernes kropper. Lyset brukes meget bevisst. Danserne kryper sakte rundt på bordet, de kommer sjelden i nærkontakt med hverandre. Men de forholder seg til publikum. Kipperberg krøp bort til en publikumer som rakk frem hendene. Selv om belysningen er både sparsom og selektiv, får du rikelig med muligheter til å studere detaljer: Bevegelsen i en finger, fotens krumning, armens støtte. Legger og lår eksponeres gjennom dressene. Wahlström Nesses hår brer seg utover bordet.

Denne sekvensen står som forestillingens høydepunkt. Publikum inviteres inn i en meditativ tilstand der ro, konsentrasjon og estetikk preger opplevelsen. Denne delen viser at det kan virke frigjørende å bare være til stede, å sitte stille, observere og reflektere. Musikken svever over som et skiftende bakteppe som vekselvis roer tingen ned og driver dem frem. For meg ble det aldri kjedelig.

‍

‍

Bakgrunnsmateriale

‍

Som mennesker søker vi stadig etter mønstre og sammenhenger. Tolkningen av virkeligheten er en aktiv prosess, hvor vi ofte ser det vi forventer å se, eller det vi ønsker å se. Gjennom forestillingen Livsverket undersøkte kunstnerne fenomenet pareidoli – evnen til å se mønstre og former i det tilfeldige. Vi ser ansikter i steiner, figurer i treverk og hører stemmer i naturens lyder. På scenen ble denne opplevelsen brakt til live, og utøverne utforsket forbindelsene mellom kropp og objekt.

I Livsverket kunne publikum velge å være både observatør og deltaker i et rom fylt med objekter, kropper og tablåer som venter på å bli oppdaget. Etter hvert ble publikum invitert til bords og servert nærbilder av kroppens bevegelser, og oppleve hvordan egen sansning skaper mening i det som utfoldet seg i rommet.

‍

Kritikker:

‍

Lars Elton skrev i sin kritikk i Shakespeartidskrift bl.a.:

‍

Rom for dans’ jubileumsforestilling er noe helt annet enn det jeg (og mange andre) forventet fra denne aktive institusjonen. Den stillferdige og saktegående forestillingen gir publikum et livs- og erkjennelsesrom der du kan kjenne etter og være til stede, der du kan delta aktivt eller lene deg tilbake og observere. Ingen ting presses på deg, du gis bare en mulighet til å være med på en reise innover i bevegelsenes inderlighet og kroppens møte med verden.

[..]

Publikum blir møtt av Martin Ødegaards sfæriske gitarmusikk. Han sitter tilbakelent i en lenestol i rommet midt i lokalet. Da det var tid for forestillingsstart senker roen seg idet publikum, én etter én, blir vist inn i et hvitt rom med sparsom dekor i form av et draperi, et bord, en del pinner og tørre greiner, pluss et antall rullesteiner.

Musikken ligger i bakgrunnen, danserne beveger seg blant oss. Publikum blir oppfordret til å ta opp en stein fra gulvet, og etter en stund blir vi bedt om å holde og kjenne på vekten av den, legge den fra oss og ta den opp igjen. Hvordan kjennes vekten av steinen i kroppen? Stemmen som instruerer publikum, insisterer ikke. Her var det ikke noe «skal» eller «må», bare en vennlig oppfordring til å være med og kjenne etter. Det stemte med den informasjonen som var tilgjengelig på forhånd. På nettsidene og i programmet, som er fylt med Johs Bøes vakre fotografier av kropper i nærkontakt med steiner og trestubber, kan vi lese dette:

«I L i v s v e r k e t kan du velge å være både observatør og deltaker i et rom fylt med objekter, kropper og tablåer som venter på å bli oppdaget. Etter hvert inviteres publikum til bords og blir servert nærbilder av kroppens bevegelser. Her kan du lene deg tilbake og oppleve hvordan din egen sansning skaper mening i det som utfolder seg foran deg.»

De fire danserne ligger, står og beveger seg mellom publikum. Caroline W ahlström Nesse er mest aktiv fordi hun bærer steiner frem og tilbake. Hun fjerner store steiner som Marius Kjos hviler hodet mot, mens Gry Kipperberg og Jonathan Ibsen er vekselvis aktive og hvilende. Jonathan Ibsen ligger under bordet mens publikum kommer inn, Kipperberg er mer til stede rundt i rommet. Dansen er abstrakt, den virker improvisert og synes ikke å være satt inn i noen handling eller sammenheng. Det er bevegelser for bevegelsens skyld, kropper som forholder seg til de situasjoner som oppstår og til de fysiske objektene. Danserne oppleves nesten mer som veiledere enn aktive utøvere. Det skulle forandre seg.

Pust ut, pust inn

L i v s v e r k e t består av tre deler. Etter seansen i det hvite rommet ledes publikum inn i en «black box», et svartmalt rom med et stort bord som opptar størstedelen av plassen. Vi hadde allerede vært innom og sett på bordet, som er malt i et abstrakt, utflytende mønster i dempede farger. Da vi kommer tilbake, er gardinene trukket for vinduet. Vi setter oss tett inntil bordet på alle fire sider med bordflaten i brysthøyde. Vi får tid til å studere fargene og steinene, trekubbene og -bjelkene som ligger på bordet. Danserne går opp på bordet. Lyset slukkes.

Det var da jeg hørte sidemannen puste ut i mørket ved siden av meg. Det tok litt tid før lyset kom tilbake. Publikum fikk tid til å finne roen. Etter hvert rettes oppmerksomheten mot utvalgte gjenstander eller deler av dansernes kropper. Lyset brukes meget bevisst. Danserne kryper sakte rundt på bordet, de kommer sjelden i nærkontakt med hverandre. Men de forholder seg til publikum. Kipperberg krøp bort til en publikumer som rakk frem hendene. Selv om belysningen er både sparsom og selektiv, får du rikelig med muligheter til å studere detaljer: Bevegelsen i en finger, fotens krumning, armens støtte. Legger og lår eksponeres gjennom dressene. Wahlström Nesses hår brer seg utover bordet.

Denne sekvensen står som forestillingens høydepunkt. Publikum inviteres inn i en meditativ tilstand der ro, konsentrasjon og estetikk preger opplevelsen. Denne delen viser at det kan virke frigjørende å bare være til stede, å sitte stille, observere og reflektere. Musikken svever over som et skiftende bakteppe som vekselvis roer tingen ned og driver dem frem. For meg ble det aldri kjedelig.

‍

‍