Kunstnerisk utviklingsarbeid

Intervju i På Spissen!

Høyskolen for dansekunst (HFDK) er på statsbudsjettet og hendelsen er historisk! Rektor Camilla Myhre forteller hvordan de klarte denne bragden og om hvordan kunstnerisk utviklingsarbeid preger både metoder og innhold i skolens undervisning.

– Gratulerer med fast post på statsbudsjettet! Hvordan har dere fått til dette i en tid hvor institusjoner helst må ha store og brede fagmiljø for å overleve?

– Takk for det! Ja det har vært en lang vei, og spesielt de tre siste årene etter at vi fikk akkreditert bachelorutdanningen på Høyskolen for dansekunst har vi jobbet aktivt med finansiering. Vi har drevet fagskole i mange år før dette, uten økonomisk støtte. Vi trodde at med en godkjenning på høyskolenivå så skulle det bli enklere å søke og oppnå dette. Men det viste seg som veldig komplisert, og det er ingen automatikk i at et akkreditert utdanningstilbud støttes, selv etter å ha nådd gjennom med en kjempesøknad i NOKUT. Og så, samme året som vi startet opp utdanningen ble det nedsatt en ekspertgruppe som skulle se på finansieringsordningene for de private høyere utdanningene. Deres anbefaling for å sikre kvalitet, var at kun utdanninger med institusjonsakkreditering skulle kunne søke støtte. Det ville innebære at vi som har et akkreditert studietilbud, men ikke institusjonsakkreditering, ikke ville ha en sjanse. Størrelse ses ofte på som en kvalitetsindikator, og ekspertgruppen skisserte opp ca. 500 studenter og 25 årsverk som en grenseverdi for å kunne søke om institusjonsakkreditering. Vi trodde nesten ikke våre egne ører da dette ble presentert, og startet umiddelbart arbeidet med å argumentere for at også små utdanninger kan være kvalitativt gode. Det har vist seg at denne saken, som vi først tenkte var en katastrofe for oss, i stedet har hjulpet oss til å få møter med politikerne i Kunnskapskomiteen på Stortinget. Vi har, sammen med noen av de andre private utdanningene, gått i bresjen for å si fra hva som kan bli konsekvensene av dette forslaget.

I fjor havnet HFDK på andreplass på NOKUT sitt studiebarometer over mest fornøyde studenter i hele landet, og det har vi brukt mye i våre 22 (!) møter på Stortinget. Også det at NOKUT i sin godkjenning sier at Høyskolen for dansekunst tilbyr «et spennende studium innenfor et spesialisert fagfelt, som det ikke finnes tilsvarende i Norden».

Vi utdanner til et lite spesialisert felt, og skal ikke produsere hundrevis av kandidater i året.

I tillegg har vi argumentert for at kunstutdanningene ofte organiserer seg annerledes enn de akademiske utdanningene, og virker i tett samarbeid med kunstnerne i feltet. Dessuten har vi appellert til politikernes egne ord om bredde og mangfold i utdanningssektoren, og ikke minst det demokratiske prinsippet om at det må finnes muligheter i Norge til å starte utdanning også på utsiden av de store etablerte institusjonene. Det bør finnes oppstartsmuligheter for nyskapende kunnskapsmiljøer som ønsker å dele sin kompetanse. Det gjelder ikke bare innenfor kunst, men bør være et generelt prinsipp. Det er et sterkt signal at HFDK som er minste høyskole i Norge nå fikk støtte. Kunnskapsminister Iselin Nybø har meldt at i det nye lovforslaget som kommer, skal det legges til rette for at også mindre spesielt gode utdanninger skal kunne søke om institusjonsakkreditering. Det er en stor seier for oss. Men det betyr at vi fortsatt har en stor jobb igjen å gjøre, med å søke om institusjonsakkreditering og å bevise at vi holder høy kvalitet. Men en økonomisk støtte gjør det jo kanskje mer sannsynlig at vi vil ha ressursene til å klare den jobben.

– Studiet ved HFDK har mye fokus på det profesjonelle virket som skapende kunstner – er det en koreografutdanning først og fremst?

– Det er både en skapende og en utøvende utdanning. Studentene er gjennom hele studiet utøvere i egne verk, akkurat slik som mange dansekunstnere i det frie feltet jobber. Vi vektlegger begge deler likt, men måten vi jobber med det utøvende skiller seg nok litt fra mange andre utdanninger. Vi har de siste 15-20 årene jobbet mye med å finne metoder og verktøy som setter studentene i stand til å jobbe med egen bevegelsesforståelse og artikulasjon uten at vi som lærere viser form eller bruker de etablerte koreografiske uttrykkene som allerede finnes.

Vi prøver å sette studentenes dansepraksis i sammenheng med det kunstneriske arbeidet de til enhver tid står i – hvis man i det hele tatt kan skille på dette.

Mange dansekunstnere som er utdannet fra oss jobber både som koreografer i egne prosjekter, som medskapende dansere med andre koreografer, eller er koreografer i andres prosjekter. Vi registrerer at den koreografiske kompetansen etterspørres mer og mer også hos danseren i det frie feltet; koreografer eller andre som initierer prosjekter ønsker seg dansere som kan bidra på lik linje med dem selv. Det er en interessant utvikling.

Vi har jo også stort fokus på kommunikasjon og produksjon i studiet, det handler både om å kunne kommunisere i og om eget arbeid, og om å samarbeide. Og om å få et prosjekt opp å stå, fra idé, via søknadsskriving, til produksjon og gjennomføring. Det mener vi er viktig kompetanse å ha som dansekunstner i dag.

– På nettsiden kan vi lese at for Høyskolen for dansekunst er de karakteristiske trekkene ved ny dansekunst blant annet “at den er bevisst sin historiske forankring”. Kan du si noe om hvordan dere jobber med å sikre den historiske forankringen til studentene?

– Vi jobber veldig mye med analyse og refleksjon og at studentene skal forstå at de står i en tradisjon. Vi vektlegger den nyere dansehistorien, og er særlig opptatt av at studentene blir bevisst det som har skjedd i Norge, og ikke minst at de vet hvem de norske samtidskoreografene er. Studentene ser mye forestillinger, de deltar på internasjonale festivaler og vi analyserer og diskuterer det vi ser. For oss er det viktig at studentene blir bevisst historien ift måter å jobbe på, pedagogiske strategier, holdninger til kropp, hierarkier i dansen osv., ikke bare hvilke verk og hvilke kunstnere som har gått foran. Studentene veiledes også individuelt slik at det de leser av teori og ser av tidligere kunstneres arbeid er knyttet til det de selv er opptatt av.

­– Høyere utdanning skal være forskningsbasert (eller KU for kunstutdanninger), men når jeg leser om hvordan HFDK fungerer får jeg inntrykk av at dette prinsippet når nye høyder hos dere. Kan du si noe om det?

– Først vil jeg si at jeg opplever at det mangler definisjoner og måter å snakke om kunstnerisk utviklingsarbeid innenfor høyere utdanning. Vi har definert det på vår måte, basert på en erfaringsbasert kunstnerisk praksis. I etableringen av Høyskolen har vi definert ulike mål for arbeidet, hva vi er opptatt av å utforske, hvordan vi jobber med det, og måter det kunstneriske arbeidet kan kommuniseres ut, j.fr. publisering av forskning. Nå som vi er akkreditert og skal rapportere, så er det rubrikker for publiseringspoeng og tellekanter som er relevant for den akademiske forskningen. «Telling» av forskning er ett av flere kvalitetsparametre som Kunnskapsdepartementet og NOKUT bruker. Men innenfor kunstnerisk utviklingsarbeid, som er definert som likestilt med forskning, så har vi ikke mulighet til å telle og måle på samme måte. I stedet må vi snakke om det vi gjør av kunstnerisk utviklingsarbeid og det vi finner ut underveis på andre måter, og det løses litt ulikt i kunstutdanningene.

Våre kunstneriske utviklingsarbeid er så langt gjennomført og synliggjort på flere måter. Noe gjør vi i samarbeid med Rom for Dans som vi samarbeider mye mer, naturlig nok, siden vi driver begge deler og bor i samme hus. Det er særlig utviklingsarbeidet ift skapende arbeid med barn og unge og det å jobbe skapende med dans i skoleverket studentene har fått delta i eller kompetanse om. Jeg pleier å si til politikerne at Rom for Dans er vårt «forskningsinstitutt».

Andre kunstneriske utviklingsarbeid har vi gjort i tett samarbeid med studentene, bl.a. produksjonen Postkoreografer, og sist Habitat der det i stor grad har handlet om demokratiske prosesser og det relasjonelle publikumsmøtet.

Postkoreografer

Noen ganger samarbeider vi med andre forskere og utdanningsinstitusjoner, som f.eks. Gunn Engelsrud på Norges Idrettshøgskole og Kristine Høeg Karlsen på lærerutdanningen ved Høgskolen i Østfold.

Og så skjer mye kunstnerisk utviklingsarbeid ute i kunstfeltet som de ansatte er ansvarlige for eller deltar i, men som ikke er i regi av HFDK. Det har vi også brukt mye tid på å forklare politikerne, at kunstnernes forskningsråd er Norsk Kulturråd. Der kvalitetssikres prosjektene gjennom omfattende søknadsprosesser, og kunstnerne gjennomfører i det profesjonelle scenekunstfeltet. Men en utdanning kan ikke søke Norsk Kulturråd, der er det veldig klare skiller. Så dette henger sammen med det jeg nevnte over, om at kunstutdanningene må organisere seg annerledes og også jobbe tett på det profesjonelle feltet for å holde seg faglig og kunstnerisk oppdatert.

Vi er opptatt av at det vi gjør av KU alltid skal komme studentene til gode, aller helst vil vi at de får medvirke i arbeidet eller at det som oppstår av ny kompetanse formidles til studentene gjennom veiledning på deres egne arbeider.

Vi utdanner skapende og utøvende kunstnere, og fra første dag på skolen begynner arbeidet med å gi studentene verktøy for å kunne ta egne valg, reflektere og skape kunst. Som skapende kunstner driver man med kunstnerisk utviklingsarbeid hele tiden. Vårt ønske er at studentene våre skal gå ut fra denne utdanningen og være så selvstendige som mulig og kunne drive frem nye ideer og prosjekter. Men det utviklingsarbeidet studentene selv gjør i studiet når de utvikler sine kunstprosjekter, skjer selvfølgelig alltid under veiledning og i samarbeid med underviserne.

– Dere skal snart ta inn nytt kull – er det en bestemt type dansere/dansekunstnere dere ser etter? 

– Vi ser etter folk som har god bevegelsesforståelse, som er opptatt av dans som kunstnerisk uttrykk, og som er nysgjerrige på det å skape, koreografere og utøve, og å stille spørsmål ved hva dans kan være. Vi ønsker oss en gruppe med mangfold. Studentene jobber mye i grupper, og da er det en fordel at studentene har ulike måter, uttrykk og innspill til hverandre, det blir det spennende dynamikk og lærerike prosesser av!

– Foreløpig satser dere på å bare ha ett kull om gangen – kan det bli aktuelt å utvide på lang sikt?

– Foreløpig er vi fornøyd med å ha ett kull om gangen. Det gir oss mulighet til å gå tett på den enkelte student og gi personlig veiledning. Det at studentgruppa er ganske liten, med kun 20 studenter som går sammen i tre år, har mange fordeler. De blir godt kjent og blir hverandres støttespillere. Mange av prosjektene de utvikler i studiet lever videre etterpå og samarbeidene dem imellom fortsetter å utvikle seg på nye måter. Ulempen er at det kan være litt få medstudenter å «spille» på, og vi må passe på at studentene ikke blir isolert. Det løser vi bl.a. gjennom samarbeid med andre utdanningsinstitusjoner, bl.a. Norges Musikkhøgskole, KHiO og UiO, og gjennom utvekslingssamarbeid. Denne våren skal f.eks. hele klassen reise på utveksling til DOCH i Stockholm der de får møte studenter på bachelor i dans, med mål om å utveksle ståsted og ideer, og utvikle noe sammen.

Studentene møter også mange av de profesjonelle kunstnerne i feltet fordi vi er lokalisert på Rom for Dans. PRODA trener i de samme lokalene hver dag, og mange grupper og koreografer fra det frie feltet kommer for å produsere og vise sine forestillinger på Rom for Dans. Ofte blir studentene invitert inn på visninger og får gi tilbakemeldinger og snakke med kunstnerne, noe som kan være givende for begge parter.

På sikt vil vi nok se på mulighetene for å ha to kull om gangen, dvs. en første- og en tredjeklasse parallelt. Vi ser for oss at det kan gi spennende utvekslinger. Men det er ikke noe vi prioriterer å jobbe med ennå.

– Annet du har lyst å nevne?

– Akkurat nå er vi bare veldig glade, og stolte! Vi har rett og slett fått en ny statlig støttet utdanning i skapende dans i Norge, og det er stort!

Ut over det så kan jeg nevne at studentene våre er i gang med sin bacheloroppgave. Vi følger en kreativ, spennende prosess med dem. De skal bruke sitt siste halvår på skolen på denne oppgaven, der de skal skrive søknad, de skal definere egen praksis og skape og utøve i eget prosjekt, og de skal produsere og gjennomføre. Tilnærmet lik en profesjonell praksis. Det er en utrolig flott gjeng som går ut nå, og vi er spent på hva dette første kullet på bachelornivå kommer til å gjøre videre.

Og så er det nytt opptak denne våren, med søknadsfrist 1.mars, og vi håper selvfølgelig på mange spennende søkere!

Opptak 2019 - 2022

På Spissen gratulerer!

Tekst: Anette Sture Iversen

Foto: Lilja Björk Haraldsdóttir, Hanne Frostad Håkonsen