Studentene intervjuer: Mårten Spångberg

lune2_annikaberglund

Da studentene var på dansefestivalen Oktoberdans i Bergen, intervjuet de fem ulike kunstnere. Den svenske koreografen og scenekunstneren Mårten Spångberg var en av dem. Spångberg, som blant annet har uttalt at han er mer inspirert av internett enn av kunst, besøkte årets festival med forestillingen Digital Technology. Les hva han hadde på hjertet da studentene Martin, Amie, Markus og Einar møtte ham på kaffebar i Bergen:

Vi sitter i episenteret av Oktoberdansfestivalen, på en restaurant full av gjester som enten er kunstnere eller ivrige tilskuere. Til Bergen by kom en svensk kunstner med navnet Mårten Spångberg flyvende inn, for sin performance «Digital Technology». Han har ikke tid til noe å drikke eller spise. Han har steder å være, folk å møte, mye å fortelle.

Mårten Spångberg er samtidskunstner, 48 år gammel og som han poengterer selv: har ingen kjæreste. Utdannet innen musikk, senere dramaturg og begynte i studietiden å skrive for et non-profitt tidsskrift om kunst. I starten var han betatt av opera, det var det han skrev om og ga sin kritikk til. Det viste seg senere at avisen ønsket å åpne opp for flere kunstformer, blant annet for å få mer pengestøtte, så de fikk han til å skrive om dans. Slik startet Spångbergs inntreden til den dansekunstneriske verden «med en ren tilfeldighet».

Hvorfor kalte du stykket «Digital Technology», når du har lite teknologi på scenen?
«Hvorfor ikke?» Spångberg ler litt av at svaret kom ramlende ut av han, før han fortsetter å utbrodere; «Det er en god tittel først og fremst, det avslører ikke for mye. Det er kjedelig å gå til en forestilling hvor du allerede vet hva som skal skje ut ifra tittelen. Som i Harry Potter bøkene, det er ingen av karakterene som sier «forsvinn, forsvinn» og så blir noen borte, de sier noe som «Bibom-babom tada» og så blir noen borte. En formel kan ikke være lineær til effekten, det gjelder også tittel».

Var det helt naturlig å lande på den tittelen?
Tittelen er det første jeg kom på, og så utviklet jeg stykket deretter, i løpet av en og en halv dag i studio. Teknologi-biten av stykket kommer av at internettet fascinerer meg; for hva gjør egentlig internett med dansen? Det var også derfor jeg valgte å la publikum få ha mobiltelefonene på, og at de kunne ta dem i bruk under forestillingen om de skulle ønske det. For om man ikke skrur av telefonen når man sover, hvorfor i alle dager skal man skru den av på en forestilling?

Hvordan vil du si at ditt eget stykke/ kunstverk utfolder seg?
Hollywood-prinsippet starer med en introduksjon av helten, så kommer et mål, men så møter han på en hindring, kjent som høydepunktet, og så løses det og alle er glade. Det er en forutsigbar og kjedelig formel som jeg ikke klarer å se mer, jeg har ikke energi til det. «Digital Technology» tar for seg litt av det samme prinsippet som den co-eksistensielle internettgenerasjonen, hvor det ikke er en helt eller skurk, uten satte hindringer eller mål. Jeg skaper et rom, en verden eller bilde, bedre beskrevet som et landskap, hvor publikum selv har ansvaret for sin egen reise i forestillingen jeg har laget.

Vi blir avbrutt av noen jenter, muligens bekjente av Spångberg, eller noen han nylig har møtt. Han skulle ha tatt en kaffe med dem nå. Så kom han på enda noen flere han skulle ha snakket med, men det var for sent, så han blir sittende med oss videre. Han avtaler å ta en øl med jentene senere den dagen, og vi fortsetter praten. 

14088530_10154419195140979_436598389592418085_n-e1475847995112

Forestilling på Oktoberdans: Mårten Spångberg i “Digital Technology” (2016)

 

Du skrev om opera og drev med musikk, men du endte opp med dans. Hvorfor ble dansen din kunstneriske uttrykksform?
Samtidsdans er noe som ikke passet, og som i relativt stor grad enda ikke passer inn i den kapitalistiske verden. Teater ble til film og musikk finner man på Spotify, men dans er noe helt eget. Dans trenger ikke ord, dans trenger ikke scenen på samme måte. Den står så sterkt i seg selv, den har muligheten til bare å være. Det ble veldig spennende å jobbe med dans etter at internettet kom. «Post-internett-dans» liker jeg å kalle det, for det er ikke til å legge skjul på at internettet gjorde noe med dansen. Digitaliseringen og utvekslingen av informasjon har jo påvirket alt i verden. Hva skjedde med originaliteten liksom?

Hva er det bare dans kan få til? 
Dans kan bare handle om seg selv. Teateret kan ikke bare spille at de spiller teater, sang kan ikke bare synge at de synger uten at konteksten blir litt «off». Teateret og musikken handler ofte om noe mer enn seg selv, mens dans ofte kan handle om seg selv – det er unikt.

Det er mange performancekunstnere som kaller det de gjør: «å stå på en scene å blø i en time». Hvordan relaterer du deg til det? Blir det veldig privat, siden du også er naken i dette stykket?
En venninne av moren min kommer alltid og sier: «Åh du er så heldig du, Mårten. At du har en jobb hvor du får utrykke deg selv». Det gjør jeg jo også, men det er det fine med dansen, at den lar en få være anonym. Man blottlegger seg ikke på samme måte som andre kunstformer, og det at jeg var naken var bare naturlig. Stykket handlet om tingene og tingenes liv, ikke meg, hvorfor skulle jeg da bruke klær og ta fra klærne sitt liv? Man kan jo se på alle «dansemaskinene» som blir «produsert». De er utrolig teknisk flinke og har denne fantastiske verktøykassen. Det man ender opp med å se er teknikken og verktøyet, ikke dem som mennesker. De har lov til å være hvem de vil mens de danser, uten at det gjør noe; det kan ikke en skuespiller.

Vil du da si at det er et skille mellom «kulturdansere» og «kunstdansere»?
Nei. Det er feil, mener jeg. Hvem har rett til å si at noe er mer kunst enn noe annet bare fordi det ligger noe mer konseptuelt bak? Ingen.

Hvordan ser verktøykassen din ut, danseteknikk etc.?
Jeg tok klasser da jeg var student, men ikke så mange da det ikke var så mange tilbud. I klassen var det meg, fjorten modne kvinner og en som var, og jeg mener ikke noe vondt når jeg sier det, veldig homo. Han som var homo var nok en som satset og som ville bli en teknisk danser. Damene var der nok mer for opplevelsen og jeg falt i en kategori for meg selv. Jeg lærte noe, men også at det ikke var helt for meg. Yoga falt bedre i smak, cirka samtidig som Anne Teresa De Keersmaeker kompani Rosas sluttet helt med tradisjonell kompanitrening. Alle skulle jo gjøre Yoga. Slike trender blir enda mer hyppige med internettet, sånn apropos. Plutselig er det ikke lenger snakk om auditions, man blir bare plukket opp om man har noe som pirrer og passer inn i et kompani.

Vil du da ikke anse deg selv som dansekunstner?
Jeg ser på meg selv som en performer, en performancekunstner. Det bare ble slik at dans er mitt medium. Slik jeg i forestillingen ønsket å være et medium for tingene rundt meg. Det er jo sånn i dag at flere og flere, gjerne unge, jobber med noe helt annet enn det de utdanner seg som, fordi de er i stand til å tilpasse og åpne seg for nye muligheter. Det finnes de som jobber som danselærer, tatoveringsartist og servitør på samme tid, fordi de kan og de kjenner de rette folka, fordi de kaster seg ut i det. Det er jo det man kaller Indigo-mennesker.

hfdk_oktoberdansoppgave_fotohannefrostadhaakonsen_01

Studentenes presentasjon (fra v.): Einar, Amie, Markus og Martin

 

Indigo-mennesker er også et ord på den nye generasjonen, tenker du at internett har noe med det å gjøre?
Absolutt. Med den mengden informasjon som sirkulerer, og alle mediene unge må lære seg å bruke, er bare trening for når de kommer seg ut i yrkeslivet. Flere og flere ønsker jo ikke lenger fast jobb og rekkehus med barn og hund. De ønskene finner man gjerne i mennesker som er, hvis man ser på det som auraer og slikt, «Pre-dominant-grå». De som er på min alder og eldre er oftest grå. Det har mye med tiden og slik samfunnet var før å gjøre. Det er ikke bare internettet sin skyld, men det er en ekstremt stor del av det. Ser man på det som at dansen er en refleksjon av samfunnet, så kan man se på det som improvisasjon. Flere og flere mennesker er mer komfortable med å improvisere livene sine, som i dansen. Det startet vel rundt 1970 at improvisasjon rett og slett ble nødvendig, fordi man trengte frigjøring. Frigjøring fra det restriktive og strukturerte danselandskapet, som var det totalitære bildet på den tiden. Det er virkelig en refleksjon av samfunnet.

Vi går tilbake til forestillingen din og det landskapet du skapte, på hvilken måte vil du si du kanaliserte tingene rundt deg? For det er ikke til å legge skjul på at de ikke kan bevege seg selv og at du på en måte må tilføre dem liv.
Det går tilbake til at jeg kaller meg selv en performer og ikke en danser. En danser er et subjekt som skaper og utrykker form, mens jeg som performer skaper subjektivitet. Det blir forskning rundt tingenes eksistens og den eksistens sett parallell med vår egen. Igjen blir det en slags improvisasjon. Tingene er bestemt, hvor de skal være og litt hva jeg skal gjøre, men det er ikke satt hva jeg gjør når. Ikke alltid. Når det gjelder at jeg tilfører tingene liv er det ikke det jeg prøver på; jeg prøver å kanalisere tingenes egne liv gjennom meg. Jeg har muligheten til å bevege meg, noe tingene ikke har, men nå får, gjennom meg.

Jentene kommer tilbake i håp om at vi er ferdige, og det ser det ut til at vi er. Mårten Spångberg drar frakken og hatten av stumtjeneren og takker for seg, og rusler av gårde i bergensregnet mot en bar. Hvor han sikkert møter nye folk, og snakker med enda flere.

 

Tekst av Martin Bergo Selsjord, medforfattet av Amie Mbye, Markus Christensen og Einar Reynisson Grimsby.

Bilder fra studentenes iscenesatte presentasjoner i etterkant av Oktoberdans kan du se her.

 

Foto (i kronologisk rekkefølge): Annika Berglund / pressefoto Digital Technology / HFDK, Hanne Frostad Håkonsen